Gutten og pappesken. Barns bruk av rom i Svein Nyhus' bildebok Verden har ingen hjørner

Abstract

Svein Nyhus er en av de mest sentrale bildebokkunstnerne i Norge gjennom de siste tjue årene, og har laget en rekke kritikerroste bildebøker sammen med Gro Dahle. De vant Brageprisen for beste barnebok i 2002, for bildeboka Snill, og flere av bøkene er oversatt og har høstet anerkjennelse internasjonalt. I Verden har ingen hjørner (Nyhus, 1999) har Svein Nyhus både skrevet teksten og laget bildene. I denne boka møter vi gutten Viktor, som betrakter verden fra sin posisjon inne i en pappkartong. Pappesken gir han en posisjon eller et utkikkspunkt å betrakte omgivelsene fra. Han undrer seg og reflekterer over fenomener i naturen, og sin egen kropp. Han bruker det personlige rommet for å forstå sin plass i den store verden og i universet, og sin rolle og posisjon i de sosiale relasjonene i familien. Pappesken er Viktors private og skjermede rom, og boka tematiserer ulike måter et barn kan bruke det egne, avgrensede territoriet på. I den følgende analysen vil jeg komme nærmere innpå hva som kjennetegner barns små, personlige rom, og hvordan barn kan oppsøke og skape disse rommene. Jeg tar utgangspunkt i innsikter fra nyere sosial barndomsforskning, som ser barnet som en aktør som skaper mening i kroppslig og sosial interaksjon med sine omgivelser (Seland, 2010, Sandvik, 2013). Det sentrale spørsmålet jeg stiller, er på hvilke måter et barn kan bruke de personlige og territorielt avskjerma rommene for å skape mening og forstå verden rundt seg.