Minoritet+markering=sant?

Abstract

Gjennom arbeidserfaring som barne- og ungdomsarbeider opplevde jeg at minoritetsfamiliers merkedager/helligdager ble så si aldri markert. Ofte kunne jeg møte mennesker i lokalsamfunnet som hadde en problemorientert tilnærming til familier med en flerkulturell bakgrunn (Gjervan, Andersen, & Bleka, 2016, s. 63). Dette gjorde de ved å se på dem som mennesker med mangler. De hadde et «vi» og «de»-perspektiv, og at deres kulturelle kapital var styrende for hva som er gode verdier, og at fremmedfrykt var rådende for flere. Et eksempel på dette var for ca. 7 år tilbake. Da en flyktningfamilie skulle flytte til et boligfelt i kommunen. Når lokalbefolkningen i boligfeltet fikk vite dette, hadde en av de bosatte startet en underskriftskampanje som skulle sendes til kommunen. Dette skulle være et virkemiddel for å ikke ta imot flyktningfamilien. Mitt inntrykk er at befolkningen i byene har en større forståelse for mennesker med en flerkulturell bakgrunn, siden det flerkulturelle mangfoldet har vært mer utbredt i lengre tid der, enn på bygda. Dette gjorde meg nysgjerrig på om det faktisk er forskjell mellom barnehagers holdninger i bygd og by knytta til minoritetsfamilier representert i barnehagen, som igjen kunne være årsaken for om det ble gjennomført markeringer.