Det er bare på liksom altså

Abstract

To barn på 5 år leker at de har skadet seg og må på sykehuset. Jeg observerer dette og blir med i leken etter hvert som den utspiller seg. «Å nei, må dere på sykehuset?» sier jeg til barna. Barna ser på hverandre, før de ser på meg og sier «Det er bare på liksom altså».

For å konkretisere temaet i min bacheloroppgave ville jeg gå i dybden på ett spesielt tema innenfor det overordnede begrepet «lek». Praksisfortellingen ovenfor ble hovedgrunnen for at jeg ville fokusere på fiktiv lek, altså «på liksom lek». Jeg klarte ikke å legge fra meg hendelsen beskrevet ovenfor og hvorfor jentene følte de var nødt til å fortelle meg at «det var på liksom». Jeg var jo veldig klar over det. Var det noe med kommunikasjonen min, var det at jeg var voksen, sa de det for å betrygge seg selv eller meg? Jeg ville se nærmere på hva som kunne kjennetegne fiktiv lek. For å smale inn problemstillingen enda mer, tok jeg et valg om å fokusere på en bestemt aldersgruppe, nemlig barn fra alderen fire til seks år. Denne avgjørelsen tok jeg med tanke på hvilke avdelinger jeg har hatt praksis på tidligere, og hvor jeg hadde mest erfaring. Problemstillingen ble som følger:

«Hva kan kjennetegne de eldste barnas fiktive lek i barnehagen».

Jeg valgte å bruke «kan» og ikke generelt «hva kjennetegner» da fiktiv lek innebærer så mye, og det hadde rett og slett blitt et for stort spørsmål å besvare.