Utviklingen av undring i barnehagen: Hvordan har synet på undring utviklet seg i løpet av de siste tiårene?

Abstract

I en av mine praksisperioder i løpet av min tid ved DMMH havnet jeg på en småbarnsavdeling hvor mange av barna ikke hadde mye verbalt språk enda. En dag vi gikk på tur i snøen snublet et av barna like ved en bekk, slik at noe av snøen ramlet i vannet og forsvant. Barnet stoppet helt opp og stirret i vannet der snøen skulle ha vært. Et spørsmål lyste tydelig i øynene til barnet: «Hvor ble det av snøen?». Jeg valgte å bygge videre på denne hendelsen ved å dytte litt mer snø i bekken og ordlegge undringen kroppsspråket til barnet uttrykte. Dette førte til at flere barn strømmet til og bekken dermed plutselig ble vårt turmål, og en arena for undring. Det er dette Amundsen (2013, s. 31) kaller en undringstur.

Denne lille praksisfortellingen gjorde meg oppmerksom på fenomenet undring i barnehagen. Hvor stor betydning det kan ha for små barn, og hvor tilsynelatende lite oppmerksomhet det får, til tross for den konstante tilstedeværelsen i hverdagen. Dette fikk meg til å lure på hva som ligger bak dagens oppfatning av undring i barnehagen. Har den bestandig vært lik eller er det noe som har blitt mer aktuelt i nyere tid? På denne måten kom jeg frem til min problemstilling: Hvordan har synet på barns undring i barnehagen utviklet seg i løpet av de siste tiårene?

For å besvare dette spørsmålet har jeg valgt å analysere utviklingen av rammeplanen på dette området. Samt å lage en spørreundersøkelse til ansatte i barnehagen om utviklingen av deres syn på undring i barnehagen og analysere dette datamaterialet på ulike måter.