Nulltoleranse for krenkelse i spesialpedagogisk praksis

Abstract

Denne masteroppgaven har til hensikt å belyse hvordan et utvalg spesialpedagoger i barnehagen forstår prinsippet om nulltoleranse for krenkelse. Forskning viser at barn med særskilte behov, som mottar spesialpedagogisk hjelp, oftere oppleve krenkende situasjoner enn andre barn (Befring, Næss & Tangen, 2019; Duncan, 2012; Sletten, 2010). Grunnet manglende forskning på feltet, en uklar forståelse av krenkelsesbegrepet i barnehagene (Deloitte, 2024) og følgende ulik etterlevelse av barnehageloven (2005, § 41-43), er denne studien svært aktuell. Formålet med studien har vært å undersøke og å løfte frem forståelsen av nulltoleranse for krenkelse innenfor det spesialpedagogiske feltet.

Masteroppgaven er en kvalitativ studie med hermeneutisk forankring. For å besvare problemstilling er det gjennomført fem semi- strukturerte intervjuer med hensikt i å gi innsikt i perspektiver, erfaringer, holdninger og synspunkter til fem spesialpedagoger i ulike barnehager. Innsamlet data ble deretter analyser i henhold til Tjora (2021) sin SDI-metode. Oppgavens problemstilling lyder som følge: Hvordan forstås prinsippet om nulltoleranse for krenkelse hos utvalgte spesialpedagoger i barnehagen?

For å besvare problemstillingen drøftes den i lys av Axel Honneths anerkjennelsesteori (2003, 2008). Ifølge Honneth er motsatsen til anerkjennelse, krenkelse. Videre handler teorien om en grunnleggende tiltro til at viktigheten av å bli sett og hørt og dermed anerkjent, er sentral for alle mennesker. Anerkjennelse kan derfor ses på som en grunnholdning i møte med andre mennesker.

Studiens resultater belyser at det er en utfordrende uklarhet i krenkelsesbegrepet og at det er vanskelig å beskrive det helt konkret. Samtidig fremkommer det at begreper som kan knyttes opp mot nulltoleranse for krenkelse, som for eksempel barnets subjektive opplevelse, mangler et tydelig innhold. Studien viser videre at det er en uklarhet i betydningen av nulltoleranse som begrep, og hvordan dette skal etterleves og vurderes i praksis. Dette ble beskrevet i gjentatte hendelser hvor skjerming av barn med spesialpedagogisk hjelp, som hadde en utagerende adferd, ofte ble tatt ut av fellesskapet på bakgrunn av «regel» og ikke barnets behov. Bakgrunn for skjerming etter negativ adferd var lite reflektert rundt, og handlingen ble oftest begrunnet i organisering på avdelingen, tidspress og stress, samt relasjonen spesialpedagogen hadde til avdelingen.