Hvordan kan hun være med og danse, hun snakker jo ikke samme språk som oss?

Abstract

Masteroppgaven «Hvordan kan hun være med og danse, hun snakker jo ikke samme språk som oss? - Improvisasjon og dansekunst som et mulighetsskapende rom for barns deltagelse i scenekunsten, sett i et inkluderingsperspektiv» undersøker hvordan en nyansering av forståelsen av begrepet deltagelse kan skape rom for flere publikumsmøter innen inkluderende scenekunst. Oppgaven har som hensikt å bidra til nyanseringer av begrepet deltagelse og synliggjøre hvordan barns deltagelse i scenekunst kan komme til uttrykk.

Det teoretiske rammeverket omfatter teorier om improvisasjon, inkludering, deltagelse og relasjonell estetikk. Vitenskapsteoretisk plasserer oppgaven seg innen kroppsfenomenologien og undersøker følgende problemstilling: Hvordan kan en utvidelse av forståelsen av begrepet deltagelse åpne opp for nye måter å møte barn på innen inkluderende scenekunst?

Studien er en artografisk undersøkelse og er basert på min egen danseforestilling som ble vist i en barnehage. Vi spilte forestillingen for 5 barn i 5-årsalderen, der et av barna har diagnosen barneautisme. Disse tre danseøktene, samt to intervjuer, danner grunnlaget for datamaterialet i oppgaven. For å belyse problemstillingen har jeg valgt ut tre hendelser som utpekte seg i samspillet mellom danseforestillingen og barna, og som illustrerer ulike måter å delta på. Analysen er basert på tematisk analyse og mine egne koreografiske grunntanker, og hendelsene drøftes opp mot inkluderingsperspektivet.

Resultatene fra denne studien viser at en utvidelse av forståelsen av begrepet deltagelse kan åpne opp for flere typer deltagelse innen scenekunsten. Ved å anerkjenne flere måter å delta på kan man favne flere barn, noe som spesielt kan være et godt utgangspunkt innen den inkluderende scenekunsten. Denne nyanseringen av begrepet deltagelse kan gi nye impulser til arbeidet med barn i scenekunst.