Barnehagelæreres arbeid med de eldste barna i barnehagen

Abstract

Denne masteroppgaven har som formål å bidra til videre kunnskapsutvikling om fenomenet «det siste året i barnehagen». Det er mange ulike aktører, både fjern og nær barnehagen, som har formeninger om hvilke oppgaver barnehagen skal løse og på hvilken måte, og alle disse er med på å påvirke innholdet i barnehagen. De ulike forventningene kan stå i et motsetningsforhold til hverandre, og barnehagelærere står i et krysspress hvor de må balansere nåtid med fremtid. Overgangen mellom barnehage og skole er et meget tidsaktuelt tema. På landsbasis foregår det store prosjekter som omhandler dette. Det har blitt hevdet at barnehagene er mer innstilte på å få til et samarbeid med skolen om overgangen enn hva skolene er. Samtidig kan barnehagene i sin streben etter å skape kontinuitet, sammenheng og gode overganger for barna, tendere mot en tradisjonell forståelse av begrepene «skoleforberedelse» og «skoleklare barn».

Gjennom diskursanalyse av datamaterialer generert gjennom gruppeintervjuer med barnehagelærere som jobber med de eldste barna, belyses problemstillingen Hvilke diskurser gir barnehagelærere uttrykk for i beskrivelser av fenomenet «det siste året i barnehagen»? Diskursene som kommer til uttrykk, er En diskurs om tradisjoner, En diskurs om ytre forventninger fra planverk, En diskurs om samarbeid med skole, og En diskurs om et spenn i mellom nåtid og fremtid. Disse funnene belyser praksiser som spenner fra tradisjonell, skoleforberedende praksis, til praksis som fokuserer på å løfte barnet og det siste året i barnehagen frem som noe spesielt med en verdi i seg selv. Diskursene forteller om en praksis som opphøyer det siste året i barnehagen, hvor det tidlig bygges forventninger til dette avslutningsåret. De gir også innblikk i hvordan forventninger fra planverk kan være med på å bidra til en mer pliktorientert pedagogikk, hvor krav og forventninger fra utsiden av barnehagen kan få stor plass. Barnehagelærernes ønske om å gi barna gode opplevelser, minner og følelse av tilhørighet i gruppa kommer til syne, samtidig som ferdigheter som blir ansett som viktige for det videre (skole)livet øves. Diskursene kan på et overordnet plan fortelle om hvordan det kan oppleves, når man står med et bein i barnehagen og et bein i førsteklassen.