"Jeg tror vi lagde den der musikken". Et posthumanistisk perspektiv på pedagogisk ledelse av/for/med barn og foreldres demokratiske deltakelse i barnehagen

Abstract

Jeg har gjennom denne masteroppgaven forsøkt å få øye på hva kan oppstå i møte mellombarn, foreldre, pedagoger og pedagogisk dokumentasjon, og hva den pedagogiske dokumentasjonen bidrar med. Gjennom et posthumanistisk perspektiv og ved å betrakte (pedagogisk) ledelse som en handling som utøves av flere aktører, både menneskelige og ikke-menneskelige, har min intensjon vært å utvide det kunnskapsgrunnlaget vi har for hva demokratiske deltakelse kan innebære, og hvilke hendelser ledelse kan produsere og aktualisere. Gjennom å tenke med Gilles Deleuze og Felix Guattari sine filosofiske perspektiver, har jeg forsøkt å vise hvordan en veksling mellom glatte (smooth) og stripete (striated) rom kan muliggjøre og produsere en demokratisk praksis i barnehagen. En veksling mellom glatte og stripete rom kan bidra til at barn, foreldre og pedagoger i felleskap kan skape og utforske menning og nye perspektiver på hva det vil si å være barn i dag. Ved å etablere en pedagogisk praksis med utgangspunkt i demokratiske verdier, kan barnehagen bli et sted hvor demokratiet utforskes av alle, og hvor det skapes gode rammeverk for lytting. Hensikten med oppgaven er ikke å avdekke en sannhet om barn og familiers demokratiske deltakelse i barnehagen, heller ikke å gi et svar på hvordan dette kan løses og iverksettes. Hensikten er å vise hva kan oppstå når barnehagens aktører deltar på en likeverdig måte, og hvordan vi gjennom mangfoldet kan utforske og utfordre demokratibegrepet allerede i barnehagen. Gjennom diffraksjonsanalyse har jeg vært opptatt av å se på hva innsamlet data gjør, og hva det kan føre til, heller enn å se på hva det representerer. Oppgaven har en kvalitativ tilnærming, og kombinerer fokusgruppeintervju og videoobservasjon. En tydelig inspirasjon for den metodiske tilnærmingen har vært forskningsmetoden the Mosaich approach er en praksisnær forskningsmetode som betrakter barna som eksperter på egne liv, og som søker å utfordre den dominerende diskursen om hvem sin mening det er som teller (Clark, 2017, s.19).