Ledelsesbegrep i bevegelse. Ledelse for kunnskapsprosesser i overgangen mellom barnehage og skole, sett gjennom Teknoplay workshop
Original version
Bredesen, A. (2019). Ledelsesbegrep i bevegelse (Masteroppgave). Trondheim: Dronning Mauds Minne høgskoleskoleAbstract
Deleuze og Guattari (2016) sin uttalelse ‘All we know are assemblages’ er ofte sitert i
posthumanistiske sammenhenger som er aktuelle utgangspunkt i min forskning i denne oppgaven. I samsvar med Deleuze og Guattaris filosofi, ser jeg på meg selv som på en assemblage av kropp, tanker, følelser, sanser, erfaringer, ønsker, egenskaper, lånte tanker,mine tanker, nye tanker, mellomrom, drømmer, eksperimenteringer, fantasi, nye muligheter.
Denne oppgaven er også en assemblage som består av ulike deler og elementer, avsnitt,sitater, setninger, lånte tanker, mine tanker, definisjoner, kjente begreper, nye begreper,bokstaver, mellomrom, eksperimenteringer, nye muligheter.
Oppgavens hovedtema er ledelse. Hva skjer når jeg leser/tenker om ledelse som et begrep? Jeg forsøker å lese/tenke/skrive om her: ledelsesbegrep i bevegelse.
There are no simple concepts… There is no concept with only one component…Every concept is at least double or triple, etc… In a concept there are parts or components of other concepts… Concepts are centres of vibrations, each in itself and everyone in relation to all others… (Deleuze & Guattari, 1994, s. 15-23).
I Deleuze og Guattari sin filosofi, finnes det ingen enkle begreper. I et begrep er det deler og innholdskomponenter fra andre begreper, og de er stadig bevegelse i forhold til hverandre.
Det vil si at begrepene ikke er faste, alenestående, ensomme og uavhengige, men bevegelige, vibrerende og alltid i forhold til alle de andre. Begrepene er alltid i forhold til hverandre, samt at er de i forhold til oss som leser/tenker/skriver dem. Videre er begrepene i bevegelse i forhold til oss som skaper noe sammen. I samsvar med denne begrepsfilosofien, forsøker jeg å organisere de sentrale begrepene i min oppgave slik at de treffer hverandre, at de går inn i hverandre, og at de er gjensidig avhengige av hverandre.
Til å begynne med bruker jeg Scrabble-leken/bordspillet til å hjelpe meg å organisere begrepene. Jeg ønsker og velger å tenke med begrepene om tema. De er koblet sammen i en assemblage som vi kaller Scrabble lek/bordspill. Det finnes ikke en fasit siden det finnes mange varianter/muligheter. Kanskje ville du ha laget en helt annerledes kombinasjon av bokstaver, av begreper? Dette er mitt forslag for denne oppgaven: Hva kan vi så gjøre med dette videre? Hva om vi forsøker å oppgradere, utvide og å utarbeide bordspillet til ett spill som går/flyr i flere dimensjoner? Det spillet kan ligne på et flerdimensjonalt kart som Deleuze og Guattari (2016) foreslår: ‘Make a map … that is entirely oriented toward en experimentation in contact with the real’. Jeg mener at det også kan ligne litt på en labyrint (eng. ‘maze’). Jeg mener ikke den stygge, farlige, dødelige labyrinten som krever mange uheldige forsøk på å komme seg ut, der vi til slutt blir fanget.
Labyrinten jeg foreslår i denne oppgaven er mer åpen. Den består av flere innganger, flere utganger, flere rom og mellomrom, men det er ikke klare skiller mellom dem. Vi kan bevege oss fritt, ut og inn, fra rom til rom, fram og tilbake, og så videre, om og om igjen. Labyrinten er vevd av min fantasi mens jeg leser/skriver/tenker/filosoferer/poetiserer denne oppgaven.
Den er en assemblage –type labyrint som består av ulike deler, elementer, menneskelige og ikke-menneskelige aktører, som er avhengige av hverandre og som er i samspill med hverandre. Det jeg synes er veldig spennende med denne labyrinten er idéen om at vi også er aktører. Vi kan bestemme oss hva ledelsesbegrep blir til. Det som er enda mer spennende er at vi kan bestemme oss hvem vi blir til. Det velger vi mens vi går inn, mens vi beveger oss i, og når vi kommer ut av labyrinten. Vi kan bestemme oss for hva/hvem vi bringer med oss mens vi går inn, beveger oss i og går ut av labyrinten. Vi kan bestemme når vi trenger en hvilepause, samt hvor vi ønsker å befinne/posisjonere oss. Det jeg også synes blir spennende, er å bestemme hva/hvem vi tar med oss videre når vi kommer ut fra labyrinten og hva vi gjør med dette videre.
For å gjennomføre idéen om den flerdimensjonale labyrinten forsøker jeg å organisere de begrepene fra Scrabble-en i overskrifter som blir til innganger, rom, mellomrom og utganger gjennom oppgavebyggingen. For å likestille begrepene velger jeg å plassere dem i en alfabetisk rekkefølge. ‘The alphabet serves as a playground to at least start somewhere’.
Dette har jeg lært fra ‘ABC Primer’ prosjektet, som ble gjennomført med Gilles Deleuze and Claire Parnet for ca. 30 år siden. I tre økter mellom vinteren 1988 og våren 1989 ble han stilt spørsmål. Prinsippet var både enkelt og sofistikert. Emnene fulgte bokstavene i alfabetet – ett bokstav, et konsept, fra ‘A som i Animal ' til, ‘Z som i Zigzag' (Peter Stamer, 2014).
Jeg ble dermed inspirert og oppmuntret å gjøre noe lignende i denne oppgaven. Jeg velger begrepene jeg mener er nøkkelord for oppgavens tema. Selv om de ble organisert i en alfabetisk rekkefølge betyr det ikke at de må leses i samme rekkefølge. Jeg mener at leseren kan bevege seg fritt i teksten og tenke om og med begrepene samtidig, og i eget tempo. Dette gir meg mulighet til å bruke en spennende skrivemåte som er både ‘enkel og sofistikert’. Jeg har lånt denne tanken fra filosofien om rhizomatisk tenkning (Deleuze & Guattari, 2016). Jeg ser at rhizomatisk utforskning gir meg et handlingsrom for konstant eksperimentering og til tenkning som går i flere retninger, i flere dimensjoner. Gjennom den filosofien ønsker jeg å utvide tanken mer mot materielle og affektive perspektiver. Jeg mener at dette åpner mulighetsrom for både meg, for denne oppgaven, og for leseren. Derfor betegner jeg min oppgaveskriving som en rhizomatisk reise gjennom labyrinten der mitt ønske ikke er å beskrive/forklare/utforske hva ledelse for kunnskapsprosesser i overgangen mellom barnehage og skole er, men å se på muligheter hva den kan bli. Jeg skriver mer om den rhizomatiske tenkningen under bokstav R/Rhizom.
Som sagt, mitt hovedfokus er å tenke nye tanker om ledelse fra en posthumanistisk tilnærming. Jeg skriver mer om dette under bokstav P/Posthumanismen. Perspektivet åpner opp for utvidelse av ledelsesbegrepet. Perspektivet tillater meg å filosofere, poetisere og eksperimentere. Jeg eksperimenterer med skrivemåter, tanker, begrep, språk, følelser, sanser, … og alt dette skaper nye åpninger og nye muligheter. Hva kan ledelse bli til? Målet med oppgaven er et forsøk i å se på ledelsesbegrep i flyt. Jeg skriver mer om ledelsesbegrepet under bokstav L/Ledelse i hoved delen av oppgaven. Mitt fokusområde er kunnskapsprosesser og kunnskapsutvikling som skjer i overgangen mellom barnehage og skole. Hvordan kan kunnskap produseres gjennom sansing, og sansing bli brukt for å skape kunnskap? (Reinertsen & Rossholt, 2016). Jeg skiver om kunnskap under bokstav K/Kunnskap, om overgangen under bokstav O/Overgang barnehage-skole og om sanser under bokstav S/Sanser. Som metode bruker jeg hovedsakelig en workshopsmetodologi og middelet jeg bruker er Teknoplay. Jeg skriver mer om workshopen under bokstav T/Teknoplay workshop. Jeg bruker også observasjon gjennom film, eksperimentering, metasamtaler, skriving og poetisering som metode. Mer om metoden under bokstav M/Metode, om observasjonen under bokstav O/Observasjon og om poetisering under bokstav P/Poetisering. Dataene mine består av poesi, materiale fra videoopptak, materiale fra lydopptak, og meg selv. Jeg skriver mer om mine data og mitt forhold til dataene under bokstav D/Data.
Oppgaven bygger på et eksperimentelt arbeid i to barneskoler i Trøndelag som ble gjennomført i perioden fra august til desember i 2017 med hovedfokus på handlinger i Teknoplay workshopen. Jeg forteller mer om de skolene under bokstav S/Skole der jeg presenterer dem. Dette var et tverrfaglig samarbeid mellom en teknolog fra NTNU (les om den under bokstav T/Teknolog), en pedagog fra DMMH (les om den under bokstav P/Pedagog), og en student fra DMMH (les om den under bokstav S/Student).
For å komme oss inn i den labyrinten som jeg foreslår i denne oppgaven, må vi i utgangspunktet hente støtte fra de franske filosofene, Gilles Deleuze (1925-1995) og Felix Guattari (1930-1992). De er oppgavens hovedkilder. Vi skal tenke sammen med dem og med andre teoretikere som bygger på deres tenkning, blant annet, Camilla Andersen, Karen Barad, Jacques Derrida (1930-2004), John Law, Erin Manning, Ragnhild Olsen, Ann Merete Otterstad, Ninni Sandvik, Anne B. Reinertsen, og Nina Rossholt.
På fransk skriver Deleuze og Guattari om le ritournelle, som kan oversettes til norsk til jingle, refreng eller mellomspill. Deleuze og Guattari (2016) beskriver refrenget som repeterende og rytmiske mønstre av lyd og bevegelse som befinner seg overalt i naturen og som har egen evne til å skape noe nytt. Jeg ønsker å benytte denne idéen som støtte for mellomspill eller mellomrom jeg bruker i denne oppgaven. Refrenget kan komme mellom bokstavene, mellom begrepene, og/eller mellom avsnittene. Jeg bruker dette mellomrommet som mitt pusterom. Pusterommet er åpent. Der skriver jeg i kursiv, der poetiserer jeg dataene mine. Dette er også mitt verdensrom, koserom, sanserom, lekerom, observasjonsrom, følelsesrom, tankerom, minnerom, drømmerom, fantasirom, (selv)refleksjonsrom, filosoferingsrom, spekuleringsrom, spørsmålstegnrom, mulighetsrom, der jeg kan bevege meg fritt. Der kan også bokstaver, ord og tegn bevege seg fritt. Der kan jeg tenke åpent og tenke med uendelige muligheter. Der har øyeblikk sitt uendelige potensial. Der skapes det noe felles, noe bevegelig og noe nytt. Derfor ønsker jeg å dele dette rommet med leseren. Når vi kommer til dette mellomrommet i labyrinten, tillater Deleuze og Guattari sin filosofi oss å ta en pause der. En pause fra tunge teorier og begrep, fra godt kjente definisjoner og sitat, fra allerede gjentatte tanker, fra noe som vi ofte tar for gitt. Den tillater oss å stille spørsmål og ikke nødvendigvis svare på dem, å gjenkjenne problemer og ikke nødvendigvis løse dem. Den tillater oss og inviterer oss til å tenke noe nytt og å skape noe nytt.
Ett av hovedspørsmålene som er knyttet til mitt hovedtema kan formuleres slik:
Hvordan kan en tverrfaglig, eksperimenterende reise med Teknoplay workshopsmetode, sammen med en teknolog, en pedagog, femåringer, Deleuze og Guattari, og meg, bidra til å åpne opp for mulighetsrom av/i/med ledelse i overgangen barnehage-skole?
Jeg foreslår flere spørsmål som vi kan stille oss i oppgaven. De er ikke samlet på et sted, men er spredt i hele oppgaven/labyrinten, slik som maneter er spredt i havet. Hva vet vi om manetene? Er de vakre, irriterende, gode, nyttige og/eller farlige? Er det (u)behagelig å treffe dem, klør de, og/eller gleder vi oss til den utfordringen? ( http://www.sydhav.no/fakta/havet/maneter/maneter.htm )
Det blir oss, det er deg og meg, som bestemmer om dette. Hvordan forholder vi oss til det vi kan og hva gjør vi med det videre? Nå foreslår jeg at vi begynner å bevege oss slik at det ‘enkelte og sofistikerte’ arbeidet kan begynne.