| dc.description.abstract | Utgangspunktet for denne artikkelen er å utforske diagnosebegrepet og hvordan diagnoser knyttet til atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser benyttes overfor barn i barnehagealder. Atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser i barnehagealder omfatter hyperkinetiske forstyrrelser, atferdsforstyrrelser, blandede atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser, oppstått i barndommen, forstyrrelser i sosial fungering med debut i barnealder, «tics» og andre atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barnealder (Sosial- og helsedirektoratet, 2005, s. 162)
Jeg vil skrive både om positive sider ved psykologisk diagnostisering og om dysfunksjonelle eller negative sider ved bruk av diagnoser på yngre barn. Drøftingen vil knyttes til spesialpedagogenes samarbeid om arbeid med barn som diagnostiseres med atferdsvansker og følelsesmessige forstyrrelser. Dette er ikke en tekst som argumenterer for eller imot diagnostisering av barnehagebarn, men en nyansering av praksisen. Hensikten med artikkelen er å bidra til at spesialpedagoger kan delta i samarbeid om kartlegging, utredning og diagnostisering av barn på en måte som ivaretar barnas interesser på en reflektert og kritisk måte. Hensikten er også å løfte fram sentrale utfordringer knyttet til spesialpedagogers forståelse av og arbeid med barn med diagnoser innenfor atferdsvansker og følelsesmessige forstyrrelser. Jeg vil både bygge framstillingen på forskning og på den til dels opphetede diagnosekritikken og diagnosedebatten som har rast i det spesialpedagogiske og psykologiske praksisfeltet de siste årene. | nb_NO |
